Nede i en stor haug med pels og høy ligger et ukjent antall hvite kaninunger. I dag er de en uke gamle og jeg har ikke turt å ta på dem ennå. Langt mindre løfte dem opp og telle dem. De ligger så hulter til bulter og oppå hverandre at de er umulig å telle. Det eneste jeg sjekker hver dag er at ingen har ramlet ut av redet og at alle fortsatt er levende. Noen ganger må jeg stå helt stille og bare stirre ned i bylten til jeg ser at alt som er hvitt og har føtter og små ører rører seg bare litt. Når en unge beveger seg, så plutselig rykker det i hele gjengen. Da forter jeg meg å lukke luken inn til reir-rommet.
Den første sommeren jeg hadde kaninunger var en trist opplevelse. Den ferske kaninmammaen tok seg ikke av ungene sine, og de døde. Det gikk skikkelig inn på meg, fordi jeg følte det var min skyld og lette etter alle mulige grunner til at dette kunne skje. I ettertid har jeg skjønt at det ikke er en helt uvanlig oppførsel blant førstegangsfødende i kaninverdenen. Kanskje de trenger en generalprøve før de skjønner alt sammen? Dette er brutalt å tenke på dersom man tillegger dyrene menneskelige egenskaper. Men muligens helt naturlig, hvis man tenker at de er seg selv, og ikke som oss.
Neste gang passet jeg på at kaninmammaen fikk være helt for seg selv. Ingen andre kaniner i nærheten. Jeg vet ikke om det var det som var utslagsgivende, men da gikk alt som det skulle.
Fra å være helt rosa da de ble født, har årets unger nå begynt å få hvit pels. De mørkebrune markeringene på snute, ører og labber kommer til syne om noen dager. Selv om dette er White sitt første kull, viser hun seg å være en perfekt kaninmamma i mine øyne, som passer på ungene sine som hun skal.
