Må jeg gå hundre år tilbake i levestandard, bli vegetarianer, selge bilen og kle meg i hjemmestrikkede klær fra villsauer for å få god samvittighet og bli lykkelig?
Jeg ønsker å leve mer bærekraftig, men jeg er usikker på om jeg kan og vil legge min personlige nytte til side for noe større enn meg selv. Kan jeg ikke bare få i pose og sekk? Gjøre noe som er bra både for meg selv og miljøet?
Jeg drømte om å gjøre noe annet. Finne en mestringsfølelse, en glede, og ja, kanskje til og med litt lykke, i å leve et annerledes liv. Men jeg trengte motivasjon for å unngå avmaktsfølelsen og at drømmen snudde seg til redsel for å tjene for lite penger, bli utdatert og sårbar.
Vi forsyner oss grådig av jordens ressurser, og får et liv med stress, tidsklemme, dårlig industrimat og dårlig helse tilbake. For vi må jo jobbe ganske mye for å få råd til dette forbruket, som ikke er bra for noen av oss, verken jorden, dyrene, plantene eller menneskene. Hvorfor holder vi på sånn da?
I følge Finans Norge ligger den totale gjeldsbelastningen hos norske husholdninger på 225 prosent av disponibel inntekt (2018). Det er historisk høyt. Og det er ikke boliggjelden som bekymrer, det er veksten i forbrukslånene.
Framtiden i våre hender har skrevet en rapport som heter Den norske forbruksfesten (2017). I følge den kjøper jeg i dag dobbelt så mye klær som jeg gjorde i 1989, og vil i løpet av livet sitte igjen med 1,2 tonn klær og 280 kilo sko og støvler. Når skal jeg bruke alt?
Vimetid
Jeg trenger tid til å få ned støyen i hjernen. Tid til å fordøye alle inntrykkene jeg stapper inn i kroppen hver eneste dag. Så jeg fant opp ordet vimetid. Noen av vennene mine mener det å vime ikke er et positivt ladet ord. At det å vime kanskje er en dårlig ting. Jeg tenker ikke sånn. Jeg tenker at vimetid er noe alle trenger. Det å sette av tid til gjøre ingenting.
For kroppen trenger tid til å prosessere alle inntrykkene vi utsetter den for. I boken beskriver jeg hva som kan være vimetid for meg: å ro ut med Linda på jakt etter makrell, å høre på sildrekoret i bekken om våren, og å prøve å beskrive hvordan det føles å svømme alene i havet. Kan hende vimetid er noe annet for deg. Poenget må vel være at både kroppen og hodet får et friminutt?